1. Aquinas lærer: Det som skjer via en agent, men uten agentens intensjon, sies å skje ved tilfeldighet eller sjanse. Men vi observerer at det som skjer i naturens virker alltid, eller for det meste er til det beste. .. Så hvis dette skjedde utenom intensjonen til en agent, ville det være tilfeldig. Men det er umulig, for ting som alltid/for det meste inntreffer, er verken sjanse eller lykketreff (fortuitous), men bare de som inntreffer i noen få tilfeller." (ScG, III, 3,9) Det følger at arrangementet av deler i dyr eller planter ikke er forårsaket av tilfeldighet, men heller kommer fra intensjonen til en agent. Det er ikke motsatt å si at noen organiske strukturer ikke er forklarlige ved tilfeldighet, men trenger å bli forklart ved intelligente årsaker.

Bilde 1. Aquinas argument ut fra design

2. Et annet sted lærer Aquinas: "Empedocles fastslo at det var ved tilfeldighet .. at dyrs deler kom sammen på en slik måte at dyret kunne leve. Det var hans forklaring på en hyppig forekomst. Det kan imidlertid ikke være sant, fordi de ting som skjer ved tilfeldighet, forekommer bare sjelden. Men vi ser harmoni og nytte i naturen enten hele tiden, eller mesteparten av tiden.. Det kan ikke være resultat av tilfeldighet, det må være fordi et mål var hensikten. Det som mangler intellekt eller kunnskap, kan imidlertid ikke strebe direkte mot et mål. Det kan gjøre det, bare om noens kunnskap har etablert et mål for det, og styrer det mot det målet, lik en bueskytter som sikter pilen mot målet så at pila kan nå sitt bestemte mål. Nå sies det treffet ikke bare å skyldes pila alene, men også personen som skjøt den. På lignende vis kaller filosofer hvert verk i naturen for verket til intelligens." (De Veritate, q. 5 a. 2 co) Det følger at delene på ei plante eller et dyr ikke kan oppnå sitt mål, som er å fullende en organisme, ved tilfeldighet, men de krever en intelligent agent. Og det har ikke noe å si for argumentet hvorvidt designet er immanent eller eksternt påtrykt. Heller ikke har det noe å si for argumentet hvorvidt den intelligente agenten handler direkte eller indirekte. Dette er kompatibelt med Intelligent Design (ID) ved å si at noen trekk ved levende organismer må tilegnes intelligente årsaker, uansett hva intelligensen er og hvordan den virker.

3. Aquinas lærer: I alle ting som beveges av fornuft, så er fornufts-graden som flytter dem tydelig, selv om tingene i seg selv er uten fornuft: det kan sees i klokker og alle motorer som er satt sammen av mennesker. Nå slik som kunstige ting er i forhold til menneskelig kunst, slik er naturlige i forhold til guddommelig kunst. Og følgelig er orden å skue i ting som beveges av naturen, likesom i ting som beveges av fornuft" (S.Th. I-II, 13,2 ad3) Og et annet sted: "En vis kunster arrangerer delene i sitt arbeid, ikke bare for de individuelle delenes skyld, men enda mer til godet for helheten. (Questio de Anima, art. 7, co) Fra begge fragmentene følger at det er mulig å tegne analogien mellom en menneskelig designer og en guddommelig designer. Det er også mulig å sammenligne naturlige design (eks. dyr) med menneskelig design (gjenstander). Dette bekrefter ID's metode der konklusjonen om intelligente årsaker i organiske strukturer er oppnådd fra sammenligningen med mennesket som designer maskiner.

B. Aquinas og intelligent design (corpus)
Forfatteren (Chaberek) svarer at:
Siden ikke Aquinas kjente moderne vitenskap, kunne han ikke ha forestillingen om ID i sin nåværende foreslåtte form. .. Likevel er det mulig å vise minst to ting: i) Kompatibiliteten mellom Aquinas filosofiske prinsipper og den vitenskapelige teorien til ID. ii) Den utfyllende naturen i ID og Thomas argument for Guds eksistens, som han presenterer i sin 5.vei. Vi skal se på 3 punkter som støtter det pkt i) og ett punkt som adresserer punkt ii.

1. For å forstå Aquinas og ID er det tre uavhengige nivåer av kunnskap -naturlig vitenskap, filosofi og teologi. De som ikke erkjenner autonomiteten til vitenskap fra filosofi vil aldri forstå ID. De tre nivåene av kunnskap spriker i forhold til sitt objekt (emne-område) metode og mål. Det primære objekt for teologi er Gud (Aquinas benytter ordet emne (subiectum) i denne kontekst, siden Gud ikke bare kan være et objekt for noe). Det andre objektet for teologi er det materielle universet betraktet i forhold til Gud. Teologi oppnår sine premisser fra åpenbarte kilder. Herav er dens hoved-data eller 'input-premisser' utilgjengelige for menneskelig fornuft -den er kjent takket være overnaturlig kunnskap, åpenbart for mennesker av Gud. Til kontrast behandler filosofien Gud og universet (materielt og immaterielt), men oppnår sine konklusjoner fra fornuftsgrunner som virker på de første erkjennelses-prinsipper (prima Principia cognitionis). Filosofi omhandler begynnelsen som sådan, forstått på det mest abstrakte nivå, uten å benytte overnaturlige premisser. Vitenskap ser i sin tur på det materielle universet, og ser etter regulariteter og lover. Således behandler vitenskapen spesielle vesener, mens filosofien ser etter eksistens (being) som sådan; vitenskap ser etter spesielle årsaker til materielle fenomen. Vitenskap benytter i likhet med filosofi ikke noen overnaturlig åpenbarte premisser, men i kontrast til filosofi, ser den ikke etter Prinsippet for all virkelighet, men bare etter forklaringer til gitte regulariteter og effekter i den materielle sfære. Herav er det ikke vitenskapens mål å forklare hele virkeligheten, men bare å erkjenne de virksomme (eller sekundære årsaker) til ulike fysiske objekter og begivenheter.
ID teorien legger en tredje forklarende faktor til de to allment erkjente i vitenskap, tilfeldighet og nødvendighet. Den tredje faktoren er intelligens. Likevel, å besvare spørsmål om denne intelligensens natur: overnaturlig/naturlig, evig/midlertidig, allmektig eller begrenset, hører ikke med til vitenskapens område. For vitenskapen er det tilstrekkelig å erkjenne hvorvidt en gitt fysisk struktur eller begivenhet best kan forklares ved tilfeldighet, nødvendighet eller intelligens. Å forklare naturen til disse tre typer av årsaker, er en oppgave for et annet kunnskapsnivå, slik som filosofi. Herav snakker ikke ID om en designer, men bare om vitenskapens evne til å oppdage intelligente årsaker i noen fysiske strukturer og begivenheter.

Bilde 2. Aquinas hevder en intelligens må sette mål og retning

2. Etter å ha forklart forskjellen mellom de tre nivåene av menneskelig kunnskap (vitenskap, filosofi og teologi) og etter å ha plassert ID på vitenskapens nivå, kan vi nå bevege oss videre til neste nivå , som skjelning mellom tros-artikler og tros-forutsetninger. I følge Aquinas kan noe om Gud og universet, som ellers blir åpenbart overnaturlig, bli erkjent via naturlig fornuft; -uten hjelp av guddommelig åpenbaring. (160) Det klassiske eks. er Guds eksistens, basert på observasjon av naturen, ved å trekke mer generelle konklusjoner om den ultimate årsak til alt. Dette er et eks. på filosofisk fornuftsvurdering som tillater mennesker å oppdage trosartikkelen som sier at det er en Gud. På lignende vis kan mennesket vite på naturlig vis guddommelig egenskaper som at Gud er én, at han er evig, allmektig etc. Alle disse er trosforutsetninger. Til kontrast kan ikke mennesket oppdage på naturlig vis at Gud er treenig. Den sannhet må åpenbares personer av Gud.
Det er også et annet sett trosforutsetninger, nemlig de som gjelder universet: Mennesket kan ved egen refleksjon skjønne at universet ikke er en selv-tilstrekkelig enhet. I stedet krever det en egen-tilstrekkelig og ikke-foranderlig vesen for å holde det oppe og i gang. Herav kan det faktum at universet er avhengig av Gud, bli kjent uten åpenbaring, men det faktum at universet ble skapt av intet ved tidens begynnelse, kan ikke sluttes ved å observere universet.. Siden filosofien benytter bare naturlig fornuft, er forutsetninger for tro på filosofiens nivå, mens trosartiklene hører til teologien.
ID kan bli betraktet på en bred (generell) måte, eller i snever forstand. Betraktet på generelt vis, kan ID sees som sammenfallende med den andre type av forutsetninger for troen, sannheter som angår universet. Fornuft alene forteller at universet ikke er kaotisk. I stedet er det intelligent ordnet. Beviset for det er at universet består av mange deler som samarbeider mot sine mål, selv om de ikke har erkjennelse. Det innebærer at de må ha blitt ordnet av en høyere bevissthet som organiserte alle delene slik at de kunne fullføre sine oppgaver. Det er premisset som virker i Aquinas argument for Guds eksistens, kjent som den 5. veien.

Bilde 3. Aquinas' 5 veier

Betraktet på en snevrere måte betrakter ikke ID universet som helhet, men heller de spesielle strukturer eller begivenheter i biologien. Siden ID ikke er filosofi, kan det ikke være en trosforutsetning, men ID kan sees som en forutsetning for trosforutsetningene. Vitenskap relaterer til filosofi, slik filosofi gjør overfor teologi. Således åpner konklusjoner fra ID-vitenskap for filosofi, like mye som konklusjonen om Guds eksistens i filosofi åpner det naturlige sinn for troens overnaturlige sannheter- inneholdt i teologi. De filosofiske argumenter for Guds eksistens og det vitenskapelige krav om at intelligens er beste forklaring for visse naturlige strukturer (kompleks spesifisitet), består av to atskilte argumenter. De er på ulike kunnskapsnivåer, men er likevel helt kompatible og, i det minste i kristent perspektiv, komplementære (utfyllende).

3. Det tredje steget er skjelningen mellom to typer av argumenter: Design argumentet og slutningen til design. Den første er i domenet til klassisk filosofi, mens den andre hører til vitenskap. Design argumentet kan presenteres som flg. syllogisme (slutning ut fra 2 premisser):
1. Alt som er designet må ha en designer 2. Universet er designet, derfor
3. Eksisterer universets designer

Bilde 4. Kalam-argumentet

Design-slutningen antar en annen form for syllogisme:
a. Alt som har visse karakteristika på design, er faktisk designet
b. Noen elementer i den naturlige verden har disse kjennetegnene; derfor
c. Noen elementer i universet er designet.
Logikken i det klassiske argumentet for Guds eksistens, utledet fra universets orden, er uttrykt i den første syllogismen. Mens ID følger logikken i den 2. syllogismen. Det konkluderer verken med Gud eller forsyner noen kjennetegn på designeren. Den 'metafysiske' ID-påstanden er ganske beskjeden: Den leder oss til konklusjonen at noen strukturer/begivenheter i den fysiske verden ikke kan tilordnes verken tilfeldighet eller lovmessighet. De kan bare forklares fra intelligens, eller intelligente årsaker. Naturen ved den intelligensen, ville være et interessant emne for videre filosofiske og teologiske undersøkelser, men det tilhører ikke til ID-teorien.
Følgende tabell oppsummerer de tre første stegene ved å vise hvordan ID supplementerer og skiller seg fra klassisk filosofi og teologi:

KUNNSKAPSNIVÅER

Spesielle nivåer (eks)

Spesielle begrep innen disiplinene

Graden av avhengighet

TEOLOGI

Referanser til Gud

-Avhandling om Gud

Gud er én og allmektig -Gud er en treenighet av personer

Trosartiklene

Referanse til universet

-Behandling av naturen

-Skapelse ut av ingenting -arbeidet med særmerking og skjønnhet
-Spesiell skapelse av menneskekroppen

FILOSOFI

Referanse til Gud

Naturlig teologi

-Gud er én og allmektig -Gud er uforanderlig

Trosforutsetningene

Referanse til universet

Naturfilosofi

-Universet er ikke selvtilstrekkelig, men avhengig av et egentilstrekkelig vesen -Naturlige legemer er ledet mot sine mål

VITENSKAP

Refranse til Gud

X

X

Forutsetninger for trosforutsetningene

Referanse til universet

ID-teorien

-ikke-reduserbar kompleksitet -design slutning -spesifisert kompleksitet

4. Det fjerde steget til å forstå relasjonen mellom ID og Aquinas tenkning, er å forstå relasjonen mellom design-argumentet i ID og Aquinas argument for Gud i den 5. Veien. Det argumentet kan bli gjengitt som følger:
1. Alt som handler mot et mål, må bli styrt av ett sinn/bevissthet
2. Naturlige legemer har ingen erkjennelse, derfor kan de ikke styre seg selv mot noe mål
3. Naturlige legemer oppnår (nesten) alltid sitt mål; Derfor:
4. De handler ikke på slump, og det må være et sinn -som vi kaller Gud, som styrer alle naturlige ting mot deres mål.

Forskjellen mellom den 5.Veien (5V) og DesignSlutningen (DS) atskiller seg både i A) Premisset og B) Slutningen.

A) Den 5V oppnår sine premisser ved observasjon av naturlige legemer, som er de ting som ikke har naturlig erkjennelse. Premisset hviler på det disproporsjonale mellom målet som naturlige ting normalt oppnår, og derees egen mangel på evne til å oppnå det målet. Til motsetning har menneskelige vesener erkjennelse, og virker således ikke ut fra nødvendighet, men ut fra intelligens som tillater å ta tilstrekkelige hensyn i retning av ønskede mål. Faktisk, siden fysiske ting ikke har erkjennelse, kan de ikke oppnå noe, uten at det blir lagt inn i deres natur. I den forstand handler de ut fra nødvendighet. Nødvendighet er derfor en nærmere forklaring til i fysiske legemer. Thomas hevder derimot at nødvendighet ikke kan utgjøre den ultimate forklaring på måten fysiske legemer handler. Deres tilvirkning mot sitt mål, må bli gitt dem av et eksternt sinn. Han forklarer dette skikkelig i De Potentia (161).

Bilde 5. Aquinas 5 veier

Nå er premisset for Design-slutningen at i naturen ser vi strukturer/begivenheter som bærer kjennetegn av å være forårsaket av sjanse, lovmessighet eller intelligens. Sjanse-faktoren krever flere forklaringer: F.eks. når vi kaster en terning, kaller vi resultatet tilfeldig bare fordi det er vanskelig å gjøre rede for alle krefter som er involvert. Likevel vet vi at resultatet ikke er tilfeldig, men bestemt av krefter som gravitasjon, friksjon og momentum (impetus). Om vi kunne måle hver av dem presist, kunne vi forutsi resultatet. Herav er et kast med terning, så vel som et lotteri, ikke tilfeldig, men nødvendig -det følger naturlover. Tilsynelatende er eneste eks. på tilfeldigheter i den fysiske verden på kvantenivå, der resultatet av prinsipp er uforutsigbart (usikkerhetsprinsippet), men selv der vet vi ikke hvorvidt begivenhetene er helt tilfeldige, eller om de ikke kan gjøres rede for. Ikke desto mindre, om vi behandler et fenomen som ikke kan gjøres rede for, så er det spesielle ikke-forutsigbare resultat, irrelevant for vitenskapelig forskning. Om vi f.eks. ikke eksakt kan si hvor i omløpsbanen ett elektron befinner seg i et gitt øyeblikk, så gjenstår at det dreier seg rundt kjernen i atomet, og således bevarer egenskapene ved materie. Det som er viktig er ordenen som produseres i en større skala (slik som kjernen og elektroner som sørger for strukturen og egenskapene i materie). Strengt tatt er sjanse enten en skjult nødvendighet, eller irrelevant, eller sjelden og eksepsjonell, og utgjør dermed ingen lov eller nødvendig del av naturen. Og det er derfor Aquinas ikke snakker om tilfeldighet i sitt argument. Hans premiss i den 5. veien hviler på nødvendigheten til fysiske legemer i å virke på en bestemt måte.

For å si det moderne, så er nødvendighet uttrykt i form av naturlover, fordi alle fysiske objekter adlyder naturlover. I design slutningen, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å erkjenne nødvendighet. I naturen er det strukturer/begivenheter som ikke kan forklares uten ved referanse til intelligens. Og her hviler forskjellen i argumentet: For Aquinas tilskrives naturlige ting naturlover, som i sin tur må forklares ved en intelligent årsak, bevisstheten. På tilsvarende vis, for ID, tilskrives noe naturlover, og siden disse er fininnstilt, trenger de å forklares ved fininnstilling. Men kjernen i design-slutningen er at noen naturlige ting ikke kan tilskrives naturprosesser, i stedet må de tilskrives intelligente årsaker, som er de eneste kjente årsaker som kan generere denne type av effekt. Således starter design slutningen ved å gjenkjenne noen naturlige ting, hvis egenskaper ikke kan forklares uten ved intelligens. Design kan passere gjennom naturlover, men kan ikke skapes av disse lovene i det første, opprinnelige tilfellet.
Likevel skiller det seg fra den 5. veien hos Aquinas: Der forklarer nødvendighet (naturprosesser) handlinger til fysiske legemer, men så må lovene selv kreve forklaring fra bevisstheten. Så den logiske avhengigheten i den 5. veien er som følger:
5.Vei: Bevissthet --> Naturlover --> handlinger til fysiske legemer

Bilde 6. Design slutning -uten å kjenne Designer

I Design Slutningen (DS) er rekkefølgen annerledes:
DS: Bevissthet --> designede strukturer/begivenheter --> Overføring ved naturlover

For å se forskjellen klart, trenger vi å se noen eks: For Aquinas er slutningen om intelligent styring utledet fra det faktum at lover styrer legemer på en måte som de ikke selv kan kjenne til. Det samme gjelder den moderne FinInnstillings-teorien (FI). FI-argumentet er basert på naturlovene og måte de 'matcher' hverandre, og således gjør naturen i stand til å fungere. For å oppdage bevisstheten i FI, trenger vi å gjøre et ytterligere steg, fra fininnstilling av lover, til fininnstilling av bevissthet.

Til sammenligning starter DesignSlutningen (DS) med de strukturer/begivenheter, som ikke kan tilskrives noen lover. F.eks. er det ingen naturlover som kan tilskrive et spesifikt arrangement av baseparene i DNA's doble heliks. Hver av de fire nukleotidene (A,G,C og T) aksepteres på like vilkår. Likevel er det nettopp sekvensen av basepar i DNA-et som bestemmer hvilken funksjon genet inneholder.Funksjonen til ett gen kan ikke tilskrives noen naturlov, og tar oss direkte til en bevissthet, eller intelligent årsak. Herav kunne bare intelligens ha forårsaket det spesifikke arrangement av basepar i genet. Som nevnt gjelder det den første, opprinnelige sekvens -som siden kan videreføres ved lover for formering. (164)
Et annet eks. er oppnådd ved ikke-reduserbar kompleksitet. Det er organiske strukturer i levende vesener, lik bakterie-flagellen, som taper funksjon om de ikke samtidig har alle deler skikkelig kombinert. Den ikke-reduserbar kompleksiteten kan ikke tilskrives lovmessigheten i naturlig seleksjon, fordi den bare kan virke i små steg, ved gradvise endringer av tidligere tilstander. Hvert steg videreføres bare om det tilfører noen overlevelsesfordel, ellers vil ikke naturlig seleksjon støtte endringen. Men det som gir overlevelsesfunksjon, er nye organer og nye funksjoner. Herav kan ikke-reduserbare komplekse organismer aldri opprinnelig bygges ved naturlig seleksjon, fordi en fordel kommer bare når organet er fullstendig. Det finnes heller ikke andre (kjente) lovmessigheter som kan produsere organiske strukturer med ikke-reduserbar kompleksitet.

Bilde 7. Design-slutning (W.Dembski)

Forskjellen mellom den 5.Veien (5V) og DesignSlutningen (DS) er at 5V i motsetning til DS, ikke hviler på distinksjonen mellom ting som ultimat kommer fra intelligens, og de som ikke kan forklares annet enn ved intelligens. I DS er veien direkte, men i 5V er det formidlet via naturlige tendenser (naturlover). Og det er tydelig at, under ellers like forhold, at konklusjonen er sterkere om den inneholder færre steg. Det skulle ikke være overraskende for en Thomist, for om all vår kjennskap om Gud, som ikke er overnaturlig formidlet, må komme via skapninger (og det er hva Thomas hevder (S.Th. I,2,2 co), så gjør en bedre forståelse av skapninger en i stand til å bygge et sterkere design-argument. Premisset i DS kan styrkes ved å skjelne klart mellom hva som er forklarlig ved sjanse og lov, fra det som må tilordnes ett sinn (intelligens).

B. Når det kommer til konklusjonen av begge argumenter, må vi appellere til forskjellen mellom filosofi og vitenskap. Aquinas filosofiske argument snakker om naturen som sådan, på abstrakt vis, med filosofiske begreper. DS er derimot en vitenskapelig slutning, derfor bygges den på å observere spesifikke fenomen, som DNA eller bakterieflagellen. Den ser ikke etter ultimate (finale) årsaker, bare effektfulle (effisiente) årsaker til et gitt faktum. Også konklusjonen til begge argumenter følger kravene til hvert kunnskapsnivå: 5V ender med å oppdage Gud (som er mulig i filosofi), mens DS ender med å erkjenne noeneffektfulle (effisiente) årsaker til organiske strukturer som intelligente (det er mulig i vitenskap)

Bilde 8. Unngå Scientisme

Det er imidlertid viktig å observere to ting:
1. De to konklusjonene er ikke ekskluderende, men komplementære. Den vitenskapelige konklusjon om intelligente årsaker, refererer til den filosofiske konklusjonen om Guds eksistens, på samme måte som den filosofiske konklusjonen om Guds eksistens refererer til den teologiske trosartikkelen at det er en Gud (1.TA). Og like mye som felles-kristen tradisjon verdsetter det filosofiske argumentet som støtter troen, så verdsetter det også vitenskapelig påstander om intelligente årsaker bakom naturlige ting. Selv om det vitenskapelige argument beviser mindre, så viser det tydeligere sitt anliggende og virker mer appellerende for moderne mennesker.
2. Den andre ting å legge merke til, er at DS kunne gjøres om til et filosofisk argument, bare ved å utvide konklusjonen til den usynlige sfære. Ved å adoptere prinsipper for klassisk metafysikk og bevis utviklet i naturlig teologi, er det mulig å filosofisk demonstrere at intelligent designede strukturer/begivenheter innebærer intern teleologi (hensikt). Det er også mulig (filosofisk) å demonstrere at intelligensen som trengs som en årsak til disse strukturene, er en, immateriell, evig, allestedsværende etc, og således kaller vi den Gud.

Referanser

160. Super De Trinitate, Pars 1 q.2 a.3 co. 3
161. Men det intellektet som styrer middelet mot målet, er noen ganger forbundet med agenten eller bevegeren, slik mennesket er i sine handlinger, andre ganger er den separat, som i tilfellet med pilen hvis flukt i en bestemt retning er styrt av et intellekt ikke knyttet til den, men til skytteren. Herav alt som handler av naturlig nødvendighet må ha sitt mål bestemt av en intelligent agent. Av den grunn sier filosofer at hele naturens arbeid, er en verket til en intelligens. De Pot. q.1, a.5 co

164. Tydeligvis er mesteparten av M. George's kritikk av ID basert på en feilaktig forståelse av denne distinksjonen. Se. f.eks. hennes artikkel "What Would Thomas Aquinas say about Intelligent Design?" op.cit. 676-700, 682-683